I følge noen undersøkelser er frykten for å snakke i forsamlinger på pallplass. Kun slått av frykt for å dø eller å bli hardt skadet. De som liker å ta ordet kjenner seg ikke igjen i dette, men for svært mange er det et høyst reelt problem. Å undervise om fryktreaksjoner og at disse er normale, vil hjelpe mange elever i klasserommet til å rekke opp hånda.
Reaksjonene er ofte de samme. Pulsen øker, ansiktet blir varmt. Venter du på å snakke, stiger stresshormonet kortisol proporsjonalt etter hvert som det nærmer seg. Når det endelig er din tur blir ikke avleveringen som du hadde tenkt. Kanskje glemmer du halvparten av det du skulle si, kanskje har du for høy eller ustabil stemme. Følelsen etterpå er alt annet enn god, og derfor unngår du det som framprovoserer de uønskede reaksjonene.
Beskrivelsene over er mine egne. Jeg følte meg utilpass som godt voksen student sammen med alle de unge og smarte. Det gikk så langt at jeg meldte meg på et ta ordet-kurs i regi av psykologisk institutt. Det var den lureste beslutningen jeg gjorde den høsten. Det er sterke følelser i sving knyttet til å ta ordet i forsamlinger, og på kurset opplevde jeg at vi alle hadde identiske reaksjoner. Denne oppdagelsen var en viktig komponent i kurset.
Psykologene kaller fryktreaksjoner for aktivering. Begrepet defineres som en ubehagelig følelsesmessig tilstand, og som oppstår når det stilles krav til noe det er forventet at vi mestrer. Usikkerhet rundt mestringen setter i gang biokjemiske, atferdsmessige og fysiologiske reaksjoner, som stresshormoner, nervøsitet og kroppslig uro. På den annen side er vi avhengig av en viss form for aktivering for å være skjerpa. Løsningen er å gjenkjenne de ulike nivåene, noe vi kan trene på i klasserommet.
Noen evolusjonspsykologer går tilbake til fortidsmennesket. De setter frykten for å snakke i forsamlinger i sammenheng med det å være en sosial skapning. I boka Man the Hunted, om menneskets historie og evolusjon, skriver Robert Sussman og Donna Hart at fortidens mennesker beskyttet seg mot farer ved å kommunisere og å samarbeide. Var du alene ble du et mye lettere offer. Slik er det i klasserommet også, ingen ønsker å bli ledd av og dermed oppleve følelsen av utestengelse fra den sosiale gruppa.
Det første vi må gjøre er å fjerne sykeliggjøringen. Det er helt normalt å få reaksjoner før man skal si noe eller opptre, man har ikke nødvendigvis sosial angst av den grunn. Jeg er åpen med elevene om mine erfaringer, og jeg forteller også at artister som Adele og Rihanna lider av sceneskrekk. Å snakke om reaksjoner er med på å normalisere fremfor å sidestille med en diagnose. Det er viktig å skille dette fra elever som har dypere traumer, og som følge av det har utviklet alvorlige angstdiagnoser.
Det er ikke uvanlig å benytte unngåelsesstrategier i møte med frykt. Selv om elever ikke forstår fagstoffet de blir presentert eller er forvirret over sammenhenger, er ofte den vanligste strategien å sitte stille i frykt for å dumme seg ut. En god metode er å trene på metakognitive ferdigheter, som å reflektere og å stille spørsmål til seg selv. Men for å stille de riktige spørsmålene, må elevene være ærlig på at de ikke forstår og at de trenger hjelp.
Metakognitive ferdigheter handler om refleksjon. Begrepet defineres som å identifisere et problem og deretter finne riktig metode til løsning. I klasserommet kan læreren legge til enkle, men effektive metoder for å øke metakognitiv forståelse, og dette bør være en fast del av undervisningen. For eksempel kan læreren oftere stoppe opp å be elever forklare til hverandre et begrep eller konsept med egne ord. De kan også selv lære seg å identifisere det som er vanskelig, skrive det ned og deretter å forklare dette til en medelev.
Det kan også være aktuelt med rollespill. For elever som sliter med å rekke opp hånda, kan rollebytte være en god øvelse. I mindre grupper kan elever først idemyldre rundt hvordan de kan stille spørsmål og hva de skal spørre om. Etter tur kan de øve seg på spørsmål som: jeg forstår ikke; Kan du forklare meg på en annen måte; Jeg vet ikke hvordan jeg skal lære meg dette; Kan du vise meg hvordan jeg skal løse dette. Å dramatisere med liten gruppe på forhånd, vil gjøre terskelen lavere for å ytre seg i timen.
Læring er en sosial aktivitet. Kunnskap overføres i interaksjon med andre, og vi må derfor legge til rette slik at elever tør å delta. Når elever sitter i klasserommet uten å delta kan de miste verdifull læring, som på sikt kan gi store utslag. Da må vi normalisere frykten og gi dem enkle metoder for å overkomme den. Det øver vi best på i klasserommet sammen med andre.
Lærerliv 