Lengre tekster og romaner er en utopi når mobiler florerer i klasserommet

Det har gått to år siden Fagfornyelsen LK20 startet implementeringen i skolen. I norskfaget skal lesing for glede vektlegges mer enn tidligere, og fokuset er rettet mot lengre fagartikler og romaner. Intensjonen er god, men også utopisk med tanke på hvor infiltrert skolehverdagen er av dopamin skapt av internett og mobilbruk. Skal leseglede og utholdenhet til lengre tekster bli realisert, må telefonene låses inn.

Fagfornyelsen er en god reform for norskfaget. Ikke bare har ungdomsskolen fått en oppdatert læreplan, men den er også mer rettet mot lesing for lesingens skyld. Norskfaget skal gi elevene «[…] litterære opplevelser og mulighet til å uttrykke seg kreativt og skapende» (Udir, 2019). Det må sies å være et stort løft fra LK06s instrumentelle tilnærming, der elevene skulle lese «[…] systematisk med lesestrategier som er tilpasset formålet med lesingen» (Udir, 2013). Ikke akkurat en setning som innbyr til leseglede.

Prinsippet om leseglede er inspirert fra Mønsterplanen for Grunnskolen fra 1974, kjent som M74. Der står det at det viktigste ved litteraturundervisningen må være «[…] å la elevene velge stoff som kan skape leseinteresse og -glede. Hovedvekten må legges på elevenes oppleving av litteraturen: kunnskaper og ferdigheter må komme i annen rekke» (side 106). Dette er direkte overført til et kompetansemål på 4. trinn som sier at elevene skal «[…] velge bøker fra bibliotek ut fra egne interesser og leseferdigheter» (Udir, 2019).

I en Open Access-utgivelse fra 2020 skriver Jonas Bakken om estetisk lesing og leseglede. Begrepet er hentet fra litteraturforskeren Louise M. Rosenblatt, og hun skiller mellom to ulike lesemåter. Den efferente måten peker på den informasjon vi kan kryste ut fra teksten på en systematisk og objektiv måte. En estetisk lesemåte derimot, har å gjøre med gleden vi oppnår ved å lese for lesingens skyld. På den annen side må bøker faktisk leses for å oppleves, og konkurransen med skjermen er tøff.

De fleste lærere hyller lesegledeprinsippet i LK20. Vi ønsker flere romaner og færre utdrag, og vi ønsker at elevene selv skal velge boka de har lyst til å lese. Flaskehalsen er den praktiske gjennomføringen i klasserommet. Det er nemlig en utopi at elever som leser mye på skjerm og har mobiltelefoner lett tilgjengelige, både skal ha utholdenhet og god nok fokus til å lese lengre tekster og romaner. Det krever for mye, det er for mange distraksjoner.

Bjørnstjerne Bjørnsons stykke Over ævne I fra 1883 handler også om utopier. Presten Adolf Sang mener kristendommens mirakuløse kraft skal frelse kona Klara fra sykdommen. Sang er i utgangspunktet et fromt og godt menneske, men da kona likevel dør, mister han selv både troen og livet. Det Bjørnson ønsket å belyse er den logiske bristen i den kristne teorien, og menneskets tendens til å ville strekke seg utover sine begrensninger.

Adolf Sang har en viss sammelingning med LK20. Begge har de beste intensjoner og er rettet mot mot noe større enn seg selv. I skolen finnes det nemlig ikke noe mer hellig enn et læreplanverk, og på samme måte som hos Klara, er det et edelt budskapet som skal mottas. Det er ikke uten problemer, noe som blir tydelig i samtalen mellom kollegaen Pastor Bratt og Sangs datter Rakel. Her kommer vi, sier Bratt «[…] tumblende ud af en tusenårs tåge – og skal til at frelse verden», men istedet farer vi «[…] ind i utopier og ud i det grænseløse» (side 137).

Problemet er ikke LK20 eller intensjonen bak. Problemet er hvordan digitale hjelpemidler fragmenterer fokuset vi trenger til å lese lengre tekster og romaner. Og dette har en grenseløs innvirkning, som Bjørnson nevner, fordi internett og mobiltelefoni har endret måten vi tilegner oss informasjon. I følge en studie fra Harward husker vi oftere hvor vi har hentet informasjonen enn hva informasjonen inneholder. Nå er vi så vant til at alt vi trenger finnes et tastetrykk unna, og det har gjort oss mindre fokusert og mer rastløse og irriterte.

Jeg merker det selv. Irritasjonen over forfattere av fagartikler som ikke kommer til poenget tidlig nok. Hvis jeg ikke allerede i innledningen blir presentert for hva dette handler om, skumleser jeg raskt resten av teksten. Når jeg snakker med noen som drøvtygger formuleringer, er det bare ren viljestyrke og respekt som hindrer meg i å avbryte med kommentarer som «Jada, jeg har skjønt det, men så skal du – hva?». Internett har altså ikke bare endret hvordan jeg leser, men også hvordan jeg kommuniserer med andre i det daglige. Grunnen til det er dopamin.

Internett gir oss påfyll av dopamin gjennom dagen. Tidligere i menneskets evolusjonshistorie, var mat med høyt innhold av karbohydrater det som trigget belønningssenteret i hjernen. Nå er det digitale tilbakemeldinger. Dopamin er et signalstoff som gir økt fokus mot en aktivitet som skaper velvære. Det gir oss motivasjon til å fortsette med aktiviteten, og fungerer etter hvert på samme måte som avhengighet til narkotika, alkohol og nikotin.

Psykiater Anders Hansen skriver om hvordan ungdommer er mest utsatt. I boka Skjermhjernen skriver han at dopaminnivåene er høyest når man er i tenårene. Det betyr at ungdomsskoleelever er de som lettest lar seg påvirke av fokuset dopaminet retter seg mot, som er den skjermen de har framfor seg (side 114). I en undersøkelse fra 2021 av ungdommer i alderen 13-15 år, viser det Norske Mediebarometer til at 93 prosent har sosiale medier på telefonen sin, og hele 97 prosent har internett på telefonen.

Mye skjermbruk har også andre innvirkninger. Arbeidsminnet blir begrenset av forstyrrelser, og hver gang vi blir avbrutt svekkes konsentrasjonen og muligheten for dybdelæring. Det oppstår et vakuum i kunnskapsinnlæringen – attention residue – og det kreves ekstra ressurser å finne tilbake til der man slapp før avbrytelsen. For at det man lærer skal konsolideres i langtidsminnet, må man fortelle hjernen at det er viktig. Og da må man ha fokus på arbeidet over tid uten avbrudd (Hansen, 2020: 63). Det er nok dessverre umulig i løpet av en skoletime hvis det er mange avbrytelser.

I en forskningsrapport fra Universitetet i Chicago brukes begrepet Brain Drain. I undersøkelsen fikk over fem hundre studenter testet hukommelsen. Én gruppe fikk ha mobiltelefonen på lydløs framfor seg, én gruppe fikk ha den i lomma og den siste gruppa fikk telefonen låst inn i et skap utenfor klasserommet. Det viste seg at både de som hadde den i lomma og lydløst på bordet framfor seg, skåret like dårlig. Det eneste som ga gode resultater var å låse den inn i et annet rom.

LK20 har en fin formulering for underveisvurdering. Læreren skal » […] legge til rette for at elevene utvikler utholdenhet i lesing av lengre tekster og i utforskende arbeid med faglige problemstillinger» (Udir, 2019). Skal vi få til det er det ikke bare valg av egen bok og lystlesing som må til. Mobiltelefoner må fjernes helt fra klasserommet, det er den viktigste tilretteleggingen. Det kommer til å bli en kamp, både fra foreldre og elever, men hva er egentlig viktigst – friheten til å ha telefonen tilgjengelig eller å få en fullverdig opplæring basert på glede og kunnskap?

Relaterte artikler

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s